Literacy: Å utvikle og stimulere kyndighet i tekstskaping hos elever.

Literacy, altså skrivekyndighet, er en ferdighet man jobber mye med å utvikle hos elevene i skolen. Gjennom hele skoletiden ligger dette med å utvikle elevene til gode tekstskapere som en rød tråd. I norskfaget er det å lære å skrive naturlig i fokus, men også i andre fag vil det å skape en tekst være en sentral del. Følgende er et utdrag fra gjeldende læreplan i norsk om kompetansemål etter 7.trinn:

·      
mestre sentrale regler i formverk og ortografi og skrive tekster med variert setningsbygning og funksjonell tegnsetting

·       skrive sammenhengende med personlig og funksjonell håndskrift, og bruke tastatur på en hensiktsmessig måte

·       skrive tekster med klart uttrykt tema og skape sammenheng mellom setninger og avsnitt

·       skrive fortellende, beskrivende, reflekterende og argumenterende tekster etter mønster av eksempeltekster og andre kilder, og tilpasse egne tekster til formål og mottaker

·       eksperimentere med skriving av enkle tekster på sidemål

·       gi tilbakemelding på andres tekster ut fra faglige kriterier og bearbeide egne tekster på bakgrunn av tilbakemeldinger

·       bruke digitale kilder og verktøy til å lage sammensatte tekster med hyperkoplinger og varierte estetiske virkemidler

·       velge ut og vurdere informasjon fra bibliotek og digitale informasjonskanaler

(https://www.udir.no/kl06/NOR1-05/Hele/Kompetansemaal/kompetansemal-etter-7.-arstrinn)

I tillegg til vanlig analog skriveopplæring har man i nyere læreplaner utvidet skriveopplæringen til også å jobbe med å utvikle ”digital literacy” hos elevene, altså digital skrivekyndighet. Vi må utvikle grunnleggende ferdigheter i en stadig mer digitalisert hverdag, og da er det naturlig at digitale verktøy og digitale informasjonskanaler blir en del av undervisningen. I år har regjeringen fått sin egen digitaliseringsminister for første gang, en post som Nikolai Astrup har fått tildelt. Dette kan man sikkert lage mye morsomt rundt, men faktum er at det er en rekke områder rundt vår digitale hverdag som krever tydelige tanker om spilleregler, sikkerhet og bevissthet om hvordan det digitale blir en stadig viktigere del av vår virkelighet samtidig som det hele tiden skjer nye ting innenfor dette feltet.

Jeg opplever at jeg må foreta en del tankeøvelser når jeg skal plassere det jeg leser i pensumbøkene eller ser og hører på forelesningene i dette emnet innenfor nordiskfaget. Og ikke minst når jeg skal prøve å lage gode tekster om norskdidaktikk selv. Siden jeg ikke jobber som lærer må jeg prøve å tenke meg situasjoner hvor jeg kan bruke det jeg lærer om formidling av skrivekyndighet, for eksempel.

Jeg har heldigvis et barn selv som jeg kan bruke til ”kortreist studieobjekt”, nærmere bestemt en gutt som går i tredje klasse. Så jeg følger for tiden med så godt jeg kan på hans måte å ta til seg det de jobber med på skolen, og da spesielt i norskfaget. NORD6110 Norsk 2.0. Nye perspektiver på norskdidaktikk er rettet mot undervisning fra mellomtrinnet og oppover, og kanskje spesielt rettet mot ungdomsskole og videregående skole sin norskundervisning. Men jeg tenker at mye av filosofien bak elevenes måte å lære på vil være nokså lik. Dette kommer jeg nok tilbake til i senere bloggposter også. Så jeg grubler mye på formidling og læringssituasjoner i forhold til skriving om dagen.

I romjula var det dårlig med ski- og akeføre i Trøndelag. Så da jeg ved en ren tilfeldighet oppdaget et event på Facebook hvor Vebjørn Sand, sammen med sin bror Aune, arrangerte gratis malekurs for barn som en del av pop-up-utstillingen til Vebjørn Sand i Trondheim, ble jeg og åtteåringen fort enige om at dette var noe vi burde hive oss med på. Den tanken var det cirka femti andre familier som også hadde tenkt. Så den delen av galleriet som var satt av til malerkurs var fylt opp med barn fra barnehagealder og oppover til godt opp på mellomtrinnet. Og mengder med vinterklær og cherrox, slik at det luktet like mye kroppsvarmt ulltøy som maling i galleriet denne dagen.

Vebjørn Sand tok ordet, høyt og tydelig. Denne dagen skulle barna lære å male pingviner i Antarktis. Og måten dette skulle gjøres på var at barna fikk instruksjoner om hva de skulle gjøre, bit for bit. De skulle ikke begynne å male før de fikk beskjed, de fikk tydelige instruksjoner ved at Vebjørn Sand viste først hva de skulle gjøre, og så skulle barna male det samme på kort tid etterpå. Og jeg ble helt forundret over hvor godt dette fungerte! En skulle tro at femti barn i relativt lav alder med vinterskoene på utover et gulv med flytende akrylmaling og pensler og vann og ark skulle bli komplett kaos. Litt rot og søl ble det, men det ble jammen noen flotte pingvinbilder også. Og barna fulgte med! Jeg har kost meg med maling/tegning som hobby i mange år, og la merke til hva det var Vebjørn Sand egentlig fikk barna til å gjøre: De lagde et velkomponert bilde med bakgrunn og motiv, de brukte lys og skygge, de malte et bilde med tydelig perspektiv og de brukte grunnformer som base da de skulle male pingvinene. ”Alle pingviner kommer fra et egg,” fortalte Vebjørn Sand og viste hvordan barna først skulle male et litt høyt og smalt egg, før de i neste runde malte på nebb og vinger. I ettertid har jeg tenkt på hva det var kunstneren og pedagogen Sand gjorde her, for han viste jo barna en mengde grunnteknikker for maling. Men han sa ikke til barna at han gjorde det! Jeg tenker at dette er en form for læring som man godt kunne bruke når man skal lære bort det å skrive også.

Utvikling av kyndige pingvinmalere, trinn for trinn. Fotograf og bloggforfatter er samme person

Jeg har veldig sansen for det Hildegunn Otnes skildrer i nettforelesningen ”Funksjonell grammatikk – undervisning i praksis” om et grep hun har gjort ved flere anledninger med plakater i skriveundervisning. Disse plakatene hadde påskrevet setningsledd som til sammen skulle danne en hel setning. Og hun har gjort forsøk med å få både norsklærerstudenter og elever til å sette disse plakatene opp i en rekkefølge som lager gode setninger. For ved å snu og vende på rekkefølgen av setningsleddene finner man lettere fram til hvilke muligheter man har til å skape variasjon. Og man får presisert V2-regelen når man leker med å snu om på setningsleddene. Samtidig kan dette grepet gi elevene selvtillit til at de i mange skrivesituasjoner selv er i stand til å korrigere når de ser på de setningene de har skrevet ned, og selv vurdere om dette ser eller høres riktig ut.

Noe av det første jeg satte meg ned med av pensumlitteratur for dette semesteret er Iversen og Otnes sin bok ”Å lære å skrive”. I avslutning av kapittel 1 ”Å skrive”, falt mange tanker jeg har gjort meg i forkant om skriveopplæring og literacy på plass. …”Kunnskap alene er ikke tilstrekkelig; man må forstå den.” (”Å lære å skrive” s.28) Iversen og Otnes fremhever dessuten forklaringskompetanse og anvendelse innenfor opplæring i å arbeide med tekster.

I forhold til norskundervisning og tekstproduksjon kunne jeg godt tenke meg å lage til et prosjekt til ungdomsskoleelever i forhold til diktet som tekst. Og her kunne jeg tenke meg å jobbe med skrivekyndighet sammen med lesekyndighet i forhold til å kunne gjenkjenne hva et dikt er og hva som gjør at man opplever at ”denne teksten er et dikt, mens denne teksten er noe helt annet”. Altså et opplegg hvor elevene får jobbe med å gjenkjenne et dikt først, for så finne dikt de liker og sette ord på hvorfor, og så prøve å lage dikt selv ut fra de erfaringene de har gjort.

Jeg husker at dikt og lyrikk var noe av det minst populære vi holdt på med da jeg gikk på ungdomsskolen, og for så vidt også på videregående. Det ble fort enten veldig stivt med regler om rytme og enderim. Eller kleint føleri som lett ble tullet bort. I forhold til ”digital literacy”, altså digital skrivekyndighet, kunne det vært interessant å se på hvor tenåringer kan tenkes å møte poesi i sin digitale hverdag. Og å prøve å møte ungdommene der.

Når jeg skal kommunisere med mine eldste tantebarn som nå er i tenårene er det to kommunikasjonskanaler som utkrystalliserer seg; Instagram og Snapchat. Så hvorfor ikke bruke Instagram som kommunikasjonskanal og forum for opplæring i skrivekyndighet i poesi? Jeg tenker konkret på Instagramkontoen ”Ren poesi” hvor det strømmer på med kjente og ukjente dikt, utformet på en måte som viser tydelig at dette er lyrikk, men som samtidig har et oppsett og en layout som appellerer.

https://www.instagram.com/renpoesi/?hl=nb

En av grunnene til at jeg velger meg nettopp ”Ren Poesi” som kilde for lyrikk er at jeg synes at den er veldig god. Den andre grunnen er at det nå er blitt gitt ut en rekke antologier med tekster fra denne Instagramkontoen, den første og aller mest kjente utgivelsen ”Ren Poesi” ble satt sammen av Ellen Wisløff på oppdrag fra Cappelen Damm og utgitt i 2015. Denne utgivelsen selger jeg mye av i butikken hvor jeg jobber som bokansvarlig, og opplever dessuten at det ofte er unge kunder som velger seg nettopp denne boka. Det ser altså ut til at denne måten å presentere dikt på er en måte som appellerer til unge.

Det kunne også være en idé å la elevene vurdere en annen Instagramkonto i forhold til om tekstene som legges ut der kan ha kvaliteter som kunne gjøre dem til dikt. Da tenker jeg for eksempel på den humoristiske ”tekstmeldingr”

https://www.instagram.com/tekstmeldingr/?hl=nb

Tankene mine bak denne ideen er også todelt. Dette er en populær Instagramkonto med mange følgere, meg selv inkludert fordi jeg synes den er veldig morsom og treffende i forhold til måten man har begynt å kommunisere med andre mennesker på. Og fordi det ofte har slått meg at hvis man tar et utsnitt av en samtale via sms, messenger, viber eller lignende og ser på det i etterkant, så kan teksten rett som det er ha visse lyriske kvaliteter ved seg.

Når mine tenkte elever skal få prøve å skrive lyrikk selv ser jeg for meg at de kunne bruke Instagram og lage en profil hvor de kan utforme sine dikt og formidle dem der. I utgangspunktet anonymt, for da kan de kanskje tørre å slippe seg litt mer løs i forhold til form og innhold.

Gjennom å la elever få bruke tid på å gjenkjenne et dikt for så å få velge ut lyrikktekster og forklare hvorfor de har valgt ut nettopp denne teksten, ser jeg for meg at elever kan oppleve at de får kunnskap om dikt som tekst på en måte som de kan forstå og som de opplever at de kan bruke til noe. Og at denne kunnskapen oppleves som et verktøy som de kan bruke når de skriver lyrikktekster selv.

En liten digresjon her. Da jeg som masterstudent i musikkvitenskap blant annet studerte moderne komposisjon, var vi gjennom en haug med forskjellige komposisjonsformer som har vært brukt opp igjennom musikkhistorien. Professoren vi hadde som lærer forklarte at det ikke var meningen at vi skulle bruke alle metodene vi lærte samtidig og til en hver tid. Men at det var verdifullt å ha en utfyllende kunnskap om håndverket slik at vi opplevde at vi hadde mange farger på paletten, alternativt verktøy i verktøykassen, når vi senere skulle skape musikk. Dette er en tankegang jeg ofte har i bakhodet, og som jeg godt kan se for meg at kan overføres til skriving.

Det er nok ikke veldig ofte elever på ungdomsskolen får skriveoppgaver hvor formen skal være et dikt, men det hadde vært interessant å gjøre et opplegg på det. Nettopp fordi det kan være en krevende øvelse å sette i gang med å skrive et dikt, ser jeg for meg at det kan være verdifullt å øve på å kjenne igjen et dikt når man ser et eller hører et først. Og at det kunne være interessant å jobbe med dikt som tekst, kanskje nettopp fordi det er en type tekst man sjelden bruker i daglig skrift men ofte forholder seg til likevel.

Ja, dette var et norskdidaktisk tankeeksperiment. Håper på tilbakemeldinger på grubleriene mine.